– Folk flest opplever kriser, men er så redd for å snakke om det som går på følelser. Straks vi nevner noe om psyken, blir vi stemplet. De tror vi er pappmennesker som ikke tåler noe, og så blir vi sykeliggjort mer enn godt er, sier Marit Jenssen (47) før hun selvironisk legger til: – Men vi som sliter psykisk, er jo vant til at livet ikke er lett, så vi tåler utrolig mye.

Strikketerapi
Vi sitter i stua hjemme hos henne og samboer Tor Magne Olsen i sjøsamebygda Kunes i Laksefjord. På veggene henger bilder laget av Marit. – Før malte jeg følelsene mine, men nå er det strikking som er terapien, sier 47-åringen mens hun strikker på en kunes-ørevarmer. – Jeg har designet kunesvotten også, sier hun og henter en vott hvor mønsteret er rein og sol. Strikkeproduktene hennes har gått som varmt hvetebrød nede på Kunes Kreative Senter. Men det er ikke 47-åringen selv som har «stått bak disken». Hun tør ikke.

Selvironi
Marit sliter psykisk i perioder. Angst og depresjon er hennes diagnose. Det kan være korte eller lengre perioder hvor det blir «svart» inni hodet og negative tanker dominerer. Særlig mørketida kan være vanskelig: – Da er terapien strikketøyet, turer i naturen og lys. Masse lys, forteller Marit, som har lært seg å tolke signalene når depressive tanker begynner å overta. – Jeg vil aldri mer så langt ned som det var på det verste, sier dama som med psykologhjelp har lært seg positiv tenkning. Samboer Tor Magne tilføyer smilende: – Ja, det var tøft på det verste. Det hjalp verken med blomster eller smisking. Begge ler, og Marit syns selvironi om egen «elendighet» er helt greit: – Det er den man overlever på.

Skjemtes
For ti år siden forstod hun at hennes mentale helse ikke var slik den skulle være, men Marit har kjent psykisk sykdom på nært hold siden hun var liten. Da hun var 12 år, begynte hun å skjønne at hennes mor ikke var som venninnenes mødre.
– Jeg husker jeg skjemtes sånn av ho mamma. I perioder var hun helt fjern, lå bare på sofaen. Venninnene hennes slutta også å komme på besøk. Men det ble ikke snakket hjemme om morens sykdom: – Det eneste pappa sa, var at mamma var syk. «Du er for ung, vent noen år til», sa han når jeg spurte. Ja, det var veldig «hysj, hysj». Først senere fikk Marit vite at mora var manisk depressiv og at det var til Åsgård sykehus hun dro, de gangene hun reiste bort.

Tok sitt eget liv
I 2000 opplevde Marit det som er alle foreldres mareritt. Da mistet hun sønnen Knut Martin. 20 år gammel tok han sitt eget liv.
– Hvor tabubelagt psykiske problemer er, forteller vel sitt når Knut Martin sa at man var mer akseptert i venneflokken som narkoman enn hvis man var psykisk syk. Gutten hennes var på ulike behandlingsinstitusjoner fra han var 12-13 år, men først etter hans død, kom diagnosen. Sønnen var schizofren. – Det gikk et gisp gjennom forsamlingen under begravelsen, da det ble lest opp en krans fra DPS (Distrikts psykiatrisk poliklinikk). Få trodde han var syk. Han ble bare stempla som narkoman mens han levde, sier Marit med gråtkvalt stemme. – Jeg tror mange, slik Knut Magne gjorde, lett tyr til rus for å unngå «spøkelsene» man kan oppleve i forhold til problemene sine og det at man føler seg annerledes fordi det ikke snakkes om den mentale helsa.

Åpenhet
For Marit vet godt hvor fordomsfull folk flest er i forhold til psykisk sykdom, og vil at det skal komme frem hvor viktig det er med åpenhet rundt dette. – Det er vi sjøl som må våge å snakke om det. Vi kan ikke komme videre hvis vi sjøl ikke er åpne, så jeg har fortalt til ungene og deres venner om min sykdom, sier Marit Jenssen. – Det bør være like normalt å snakke om psykiske problemer som om kreft og brukne bein. Men alt skal liksom være så «normalt». Det som er utenfor A4-formatet prates ikke om. Vi lever i en idealverden, mener Marit. – Jeg og mange med meg har fått smellen i voksenlivet, fordi vi allerede fra ung alder har båret på ting. Tilslutt har det, fordi det har vært tabu å snakke om, blitt til «troll» som har vært umulig å slåss mot.
47-åringen mener i tillegg at når det snakkes om psykiske lidelser, fokuseres det på galskapen. – Gjennom media hører vi bare om dem som har begått drap. Det fokuseres på det som er negativt. Men alle psykisk syke er jo ikke farlig. Det fins ulike grader og typer psykiske lidelser.

– Vil være meg selv
Trebarnsmoren på Kunes har levd et «normalt» voksenliv med skolegang, jobb og egne barn, men for ett år siden ble hun midlertidig arbeidsufør. Og hun syns det er vanskelig å være borte fra arbeidslivet med en diagnose som ikke syns utenpå. – Jeg føler at samfunnet bagatelliserer at man har en lidelse som ikke syns, og man blir bedt om å «ta seg sammen». Eller det kan være at folk sier de ikke forstår hvordan man har det, men jeg ber ikke om å bli forstått. Jeg ber bare om å få være meg selv, være en som i perioder ikke takler alle samfunnets krav på grunn av hindringer andre ikke har og ikke ser.

Ikke offer
Hun vil heller ikke være noe offer, Marit, men føler seg sett på som ett fordi flere i hennes slekt har slitt med den mentale helsa. «Dem plages med nervan» er et uttrykk hun er vant til. – Jeg vil ikke være offer! Jeg er normal og kan prate om politikk, kunst, strikkeoppskrifter, nyhetene, ja hva det måtte være. Jeg er akkurat som alle andre! Ja, det tror jeg da. Marit ler igjen og sier at hun etter beste evne prøver å godta sykdommen, eller «elendigheta» som hun humoristisk kaller den:
– Men det er faen ta ikke lett! Noen ganger har jeg ikke lyst til å akseptere den i det hele tatt. Jeg har lyst til å være i arbeidslivet og være like oppegående som alle andre hele tida.

Artikkelen er skrevet av Hanne Klemetsen, og trykket i avisa Ságat, i forbindelse med Verdensdagen for mental helse, 10.oktober i 2006. Artikkelen publisert etter tillatelse fra avisa Ságat.