Når en pasient henvises til en psykiater, ber henvisende instans som regel om «noe» på vegne av pasienten og opplyser hva som er galt og gjerne hvilken behandling som ønskes. Henvisningen kan også komme fra trygdekontoret som trenger grunnlag for vurdering eller «bestiller» psykiatrisk behandling. Og pasienten samstemmer ofte: «Jeg kommer fordi min lege (eller trygdekontoret) tror at det er bra for meg å komme til psykiater,» men forbausende ofte uten at han eller hun selv skjønner hva som skulle være så bra med det.

Pasientens forståelse
Psykiateren kan velge å fokusere på henviserens problemformulering. Men det er alltid pasientens forståelse av situasjonen som er det viktige. Spørsmålet fra behandleren i de første sekundene av konsultasjonen bør nesten bestandig være dette: Hva kan jeg stå til tjeneste med? Min erfaring er at det kan være lurt å skrive ned - ordrett - hva pasienten svarer på spørsmålet og bruke dette som utgangspunkt videre. I det aller første møtet ligger det en unik mulighet som ikke kan gjentas ved neste korsvei. Pasientens svar kan variere. Her er noen eksempler:

  • «Jeg er blitt sendt hit av fastlegen (eller trygdekontoret)»
  • «Nå har jeg bestemt meg for å ta rev i seilene»
  • «Jeg orker ikke å ha det så vondt lenger! Jeg trenger hjelp!»

Det kan være lett å glemme den første utvekslingen av ord. Ikke sjelden tenker vi raskt igjennom eget erfaringsgrunnlag for å finne gode råd. Men det skal mye til at våre råd er gode og nye for dem som er i nød. Det er lett å glemme å sikre seg god kunnskap om hva den hjelptrengende selv tenker om sitt problem, dvs. hvilken tankemodell vedkommende har i hodet. Kierkegaard sa at vi først kan hjelpe etter at vi har satt oss i den annens sted (1). Det er altså helt nødvendig å finne frem til hvilket bilde av situasjonen den hjelpsøkende har: Hvilke løsningsmuligheter har vært forsøkt eller tenkt forsøkt?

Les mer:

Litteratur
1. Kierkegaard S. Synspunktet for min forfatter-virksomhed: En ligefrem meddelelse: rapport til historien. København: Reitzel, 1859.